Onanjokwe, 5- 9 nov

Etter 7 timers kjøring fra Otjiwarongo, ankom vi området Ondangwa i halv 3 tiden på mandags ettermiddag. Hanne var en utmerket sjåfør, og Kristine og jeg hygget oss i baksetet.

Turen opp var fin, masse natur, tørt landskap og små"landsbyer". Når en begir seg ut på roadtrip i dette landet, er det imidlertid viktig å være obs på dyr i veien. Kyr, geiter, hunder og hester løper ut i veibanen som det passer dem, og med en fart på 120km/t kan det være vanskelig å klare å stoppe. Resulatet av dette er dessverre en del døde dyr i veikanten.

Vi fant Onanjokwe Sykehus ganske lett. Og så med en gang at dette var en annen type sykehus en Katutura i Windhoek. Alle avdelingene ligger på et plan og forholdene er primitive.

Vi møtte opp på kontoret til søster Akudenga, en veldig hyggelig dame, som infomerte oss om sykehuset. Fikk så en omvisning på sykehusområdet, før vi ble vist til leiligheten vår. Gleden var stor da vi så vi hadde fått tildelt lelighet med stue, kjøkken, soverom og bad. Riktignok mye edderkopper og annet kryp, men helt ok standard.

Etter butikktur lagde vi mat og brukte kvelden til å lese. Ble enige om at Hanne og jeg dro på Kirurgisk avdeling for menn neste dag, mens Synne og Kristine dro på fødeavdelingen.

Avdelingen jeg var på luktet helt forferdelig. Stanken av urin, avføring og sår slo imot meg.

De fleste pasientene hadde stygge sår som skulle skiftes på annenhver dag. Da vi ble vist rundt på avdelingen hadde jeg en grusom opplevelse. Nederst i gangen hadde de stuet inn en utviklingshemmet gutt i 20 årene. Han var stengt inne i sengen sin, uten mulighet til å komme seg ut. Unnskyldningen var at han kom til å løpe rundt i korridoren hvis de slapp han ut. Der hadde han altså sittet i gud vet hvor mange år. Feiler han ingenting fysiologisk, bortsett fra at han er hjerneskadet. Hvilken sjebne, kjenner det gjør vondt å tenke på han! Da det ble stille på avdelingen så vi vårt snitt ti lå besøke de andre to jentene på fødeavdelingen. Kom akkurat tidsnok ti l å se en fødsel. Tapper mor, ikke en lyd kom fra munnen hennes. Sykepleierene er mye mer røffe her, så det å motivere og støtte den fødende er uaktuelt. De hjelper til med det praktiske som trengs for å få barnet ut, men omsorgen for moren er fraværende.

Dagen etter fikk jeg stelt en del sår på avdelingen. Siden folk venter lenge med å oppsøke helsevesenet her, er tilstanden deres også mye verre en den ville vært hjemme.

Fikk derfor se noen av de grusomste sårene jeg har sett. Varmen blandet med råtten hud og fluer, gjorde at jeg virkelig måtte ta meg sammen for å gjennomfør enkelte av sårstellene. Men klarte det, og må innrømme jeg er en smule stolt av meg selv. Dro på kveldsvakt på Casualty avdelingen senere, her var det mye testing av malariavirus og div andre små undersøkelser.

De to neste dagene ble jeg på Kirurgisk. Var noen interessante dager på Onanjokwe, men siden de fleste pasienten snakker Osjiwambo, og ikke engelsk, ble det litt vanskelig å kommunisere med dem. Tror nok også vi hadde fått mer ut av oppholdet hvis vi hadde vært der lenger. Vanskelig å etablere en relasjon med sykepleierne på en så kort tidsperiode. Var allikevel fint å få se den primitive landsbysiden av Afrika.

Masse mygg, tror jeg fikk over 40 myggstikk- så godt jeg startet på malaritabletter forrige uke. Var uansett deilig med en tur bort fra alle de andre hjemme på Namas, hyggelig å bare være 4 stk på tur, og vi koste oss i hverandres selskap. Tidlig fredags morgen begynte vi på kjøreturen hjem, tok oss 9 timer før vi var trygt tilbake i Windhoek igjen. Igjen stor takk til Hanne for eksemplarisk kjøring!