Grillfest, 27okt

Lørdags formiddag ble det arrangert grillfest for barn og mødre fra den fattige delen av Windhoek!

Vi studenter stilte opp for å hjelpe til. Følte oss ganske utilpass da vi ble møtt av "velkommensang" fra mødrene. Selv om tanken var god, var det ikke til å unngå at vi fikk en følelse av at vi er rike hvite nordmenn som forsøkte forbarme seg over dem!



Heldigvis forsvant ubehaget ganske snart, da vi fikk hilst på barna. Koste oss i noen timer med lek og grilling.





Etterpå var vi invitert hjem til to av mødrene. Kjørte til en annen del av byen. Strekningen er ganske lang og det er ufattelig at de går denne veien i varmen flere ganger i uken. I Komahstal området bor en stor del av byens befolkning.


Forholdene her er svært kumerlige, og det var spesielt å få se kontrastene fra det en er vant til. "Husene" består av blikkplater, og i de fleste tilfeller har folk bare et rom beregnet til å sove og leve i. Matlaging og toalettbesøk foregår på utsiden.

Allikevel åpnet mødrene gledelig hjemmet sitt for oss! En får virkelig perspektiv på ting her nede.

Sossusvlei, 12- 14 okt.

Tidlig fredag morgen satt vi alle ferdig pakket i påventet av at guidene våre, Sidney og Jeffery, skulle hente oss til ørkentur. Siden "African time" er et velkjent begrep her nede, tok det selvfølgelig en times tid før de to dukket opp med minibussen sin. Plassen i bussen var ei stor, hvilket resulterte i en ganske så inneklemt kjøretur. Kjørte gjennom øde landskap og humpete veier, pluss en flott tur over fjellet. Utover ettermiddagen kunne vi endelig svinge inn på Sesrien Camp, hvor vi skulle tilbringe natten i telt.

Da teltet var satt opp, bar det rett til Sesrien Canyon, hvor vi brukt noen timer på å utforske grotter og knipse bilder. Omsider ba guiden vår oss om å dra videre, tiden begynte å bli knapp, da vi skulle rekke å se solnedgangen fra Elim Dune. Han kjørte oss ti l bunnen av sanddynen, og vi begynte vår vandring oppover.

Veien opp var ganske tung, ett skritt i sanden ble to tilbake, samtidig som vi så solen synke mer og mer.

Heldigvis pushet vi hverandre til topps, og rakk solnedgangen med god margin.


Vakker opplevelse å se solen gå ned langs fjellene og sanddynene! Etterpå ble vi sittende i noen minutter før en merket at mørket og kulden var på vei. Det bar nedover igjen, og i Campen vanket middag. Alle var slitne, og siden morgendagen skulle begynne grytidlig krøp vi ganske kjapt i seng. Sjakalene lurte rundt oss, og siden vannforsyningen var rett utenfor Anne og mitt telt fikk vi tatt dyrene nøyere i ettersyn.


05.00 ringte klokken dagen etter. Soloppgang på Dune 45. Uten frokost i magen, og med bratt stigning var også denne sanddynen ganske tung å erobre! Men igjen var det verdt det!!Vel oppe satt vi oss godt tilrette i sanden og kjente solen varme, mens vi så en ny dag starte. Flott steming!

Da vi var vel nede igjen, hadde Sidney og Jeffery laget frokost, som vi nøt i vakre omgivelser.

Men igjen måtte vi komme oss videre. Målet for dagen var nemlig å komme ossopp på verdens høyeste sanddyne, Big daddy på 300 meter. Dette måtte vi klare før solen stod for høyt på himmelen. Anne, Synne og jeg dannet baktroppen, vi ønsket ikke stresse men heller ta det i vår eget tempo.

Men selv om varmen begynte å bli uutholdelig rakk vi nå toppen bare 30 minutter etter de andre.

Fantastisk å se all sanden mot den blåblå himmelen. Utsikten til de andre sanddynene var og ubeskrivelig. Sidney tok oss med på en snarvei på vei ned igjen. Løp ned, med knirkende sand under oss, kjempegøy!! Vel nede trodde vi slitet var over, men det var nå det begynte. Var et stykke å gå til jeepet som skulle frakte oss videre ti l minibussen. Klokken var allerede blitt elleve på formiddagen og solen var sterk!! Uten vind og uten vann følte jeg meg om en ensom ørkenvandrer. Uttørket da vi endelig kunne skimte kjøretøyet foran oss.

Vel ti lbake i Campen igjen, pakket vi sammen og kjørte videre ti l nytt sted, Solitaire Camp. Etter å ha slått opp teltene fikk vi mulighet ti l å slappe av ved bassengkanten i noen timer før grillmat ventet. Vakkert under Afrikas stjernehimmel!! Rart hvor mye flere og klarere stjernene virker her enn hjemme. Men etter noen glass vin innhetet søvnen meg igjen, tydelig at fysisk aktivitet tar på. Utpå formiddagen dagen etter satte vi kursen mot Windhoek igjen. En Flott tur!

Windhoek

Klokken 10.00 den 21. september forlot vi Cape Town busstasjon retning Namibia og Windheok, vårt tilholdssted de neste 9 ukene. Bussturen tok over 21 timer, og vi skjønte kjapt hvorfor. Mange stopp og mye venting underveis. Kryssingen av grensen mellom Sør Afrika og Namibia tok og sin tid, da visum og arbeidstilatelsen vår måtte sjekkes grundig.

Heldigvis hadde Anne sekken full av godis, så led ingen nød.

Da vi 08.30 stoppet i Windhoek, ble vi møtt av Panduleni, lederen av Namas, hun kjørte oss til gjestehuset vårt, og etter en rask omvisning, hoppet vi i seng. De andre hadde ankommet Windhoek noen dager i forveien, så etter noen timer med søvn, fikk vi en omvisning i byen. Kvelden gikk med til middag på Johns Beer house, hvor sebra, krokodille, kudu og struts stod på menyen.

Etterhvert fikk enkelte av oss lyst å teste Windhoeks uteliv, så dro videre på en aldri så liten pub runde. Fikk fort erfare at bilkjøringen i dette landet ikke er den tryggeste, lappen har de færreste, og kjører som griser gjør de. Taxi skaffer man som regel på null komma niks, og er det ingen tilgjengelig, kan man alltids ringe taxisjåføren fra i går.
De første dagene våre gikk med til avslappning, soling og et forsøk på å bli kjent med byen. Anne og jeg ble roomyer, noe som passer utmerket med vår soverytme og ordenssans. Gjestehuset vårt består av 6 soverom, en liten stue, kjøkken, 3 bad og uteplass.

Det var uvant å måtte låse seg inn og ut av huset hver gang en skulle på butikken. Sikkerheten rundt oss er annerledes enn det man er vant til hjemmenfra. Elektrisk gjerde rundt huset, nattevakt og en litt for innpåsliten bestyrer kan bli litt mye noen ganger. Men vi forstår jo alle at vi bleke nordboere blir sett på som velstående, og kan være et lett bytte for de som måtte ønske å prøve seg. Med all denne fattigdommen her, er det derfor viktig å ta sine forhåndsregler. Aldri gå eller ta taxi alene er formaningene vi har fått. Aner at jeg kan komme til å savne å gjøre litt ting på egenhånd her, men en venner seg nok til det.

Tirsdag den 25. sept hadde vi første dag på Katutura State Hospital.
Et sykehus i dårlig forfatning, med lite utstyr og ressurser. Men tror jeg hadde forberdt meg på det verste før jeg startet, så sjokket var faktisk ikke så stort som jeg hadde ventet. Allikevel var første dag tøff, kulturforskjeller, språket og de dårlige pasientene gjorde stort inntrykk. Hvordan sykepleierene behandler pasientene er og helt uforstående for meg, enkelte av sykepleierene kan til tider være ganske så brutale. Disse to første ukene har vi rulert på forskjellige avdelinger, både for å bli litt kjent, men også for å finne ut hvor vi kunne tenke oss å være. Jeg har vært innom kirugisk sengepost, operasjonssalen, barneavdeling, medisinsk avdeling og OBS- post. Aner at det kan bli vanskelig for meg å ta et valg, da jeg egentlig synes de fleste avdelingene var lærerike. Var spennende å få være med på operasjonssalen, man blir en del av operasjonen i langt større grad en det en ville blitt hjemme. Operasjonssalene er og åpne, så er bare å rusle en tur mellom de forskjellige operasjonene. Sier litt om hvor dårlig hygeniske forhold det er her. Dagen var er fra 07.00 til 13.00. Vi har laget en deal med en taxisjåfør som kommer å henter oss 06.40 hver morgen. Siden vi ikke har mulighet ti l å skifte på sykehuset, må vi dra i arbeidsklærne hjemmenfra. Føles litt rart å skulle gå rundt i sykepleieuniformen i gatene, men begynner å bli vant til det nå.



Når dagen på sykehuset er over, bærer det som oftes hjem i sola, eller ti l olympiapark for å bade.
Har vært litt sliten etter varmen og høyden, Windhoek ligger 1700 meter over havet, og det merkes. Har derfor ikke hatt så mye energi til å være så aktiv etter jobb de siste ukene, snart venner nok kroppen seg ti l det. Så for de fleste av oss vanker det en lang siesta etter endt arbeidsdag;

Cape Town

Kristine, Tom- Arne, Anne, Trude og jeg utgjorde reisefølget fra Oslo søndag 16. september. Klokken 07.09 møtte vi opp på Oslo S, hvor flytoget fraktet oss videre til Gardemoen. Flyet til Frankfurt gikk 09.35, og da flere timer på Frankfurt airport var slått ihjel, kunne vi sette oss godt til rette i South African Airways flyet retning Sør Afrika.

Cape Town.

Etter 24 timer på reisefot, landet vi endelig i Cape town. 1, 5 timer i passkontroll, og et ublidt møte med en av kontrollørene gjorde at vi var ganske medtatte da vi endelig kom oss ut i den sør afrikanske morgenen. Pick- up servicen fra Carnival Court kjørte oss trygt til hostellet i Long street, hvor vi fikk vår etterlengtede hvile. Heldige som vi var fikk vi tildelt rom ved siden av baren, noe som resulteret i en del frustrasjon over div jazzkonserter, og dundrende bass.

Tross støy fra naborommet, våknet vi friske og uthvilte til vår andre dag i Cape town. Været var nydelig, hvilket passet utmerket med våre planer for dagen. Meningen var å bestige Table Mountain, og få muligheten til å nyte utsikten over Cape town by. Vi var i den tro at turen opp skulle ta ca 45 minutter, men det var før vi hadde regnet med stekende sol og 1000 meter stigning! Satte igang med godt humør og friskt mot, men må ærlig innrømme at humøret sank flere hakk underveis.

Solen var ufattelig sterk, og formen ikke helt på topp etter lat sommer.

Da vi etter 3 timer endelig satte foten på toppen, var det en ubeskrivelig følelse. Stolte av oss selv, og med en fantastisk utsikt å skue utover hadde vi en velfortjent pause på tuppen av fjellet.
Bestemte oss for at vi hadde klatret nok, så tok taubanen ned sammen med de andre late og hjertesyke turistene. Viktig å innse sine begrensinger! Tok stappet "taxibuss" hjem, før vi gikk ut å spiste en velfortjent middag i long street.

Dag tre startet i grålysningen. Klokken 05.00 ringte vekkerklokken, og utenfor Carnival Court stod en minibuss og ventet. Det var duket for Haisafari!!! Må innrømme jeg ikke var overbegeistret over tanken på å svømme med hai, men nektet å feige ut. Etter et par timers kjøring i tåkebelagt landskap var vi fremme ved Gansbaai Shark Resort. Frokost og en kjapp breefing om hva vi kunne se frem til, ventet oss, før vi tok på sydvesten og hoppet i båten.

Været var ikke det beste, og etter 20 minutters båttur, fant skippern et egnet sted for shark attac.

Haien kom etter noen minutter, og stor var den, hele 4 meter.

Dessverre hadde enkelte av oss dårlig effekt av sjøsyketablettene, og det tok meg kun noen minutter på bølgene før jeg ble liggende over rekka. Heldigvis var jeg ikke alene, fikk selskap av både Kristine, Kine og Synne. Grønne i fjestet lå vi der, mens resten av gjengen moret seg i haiburet. Sjøsyken ga seg ikke, men fant ut at hvis jeg skulle få nærkontakt med hvithai, var det nå eller aldri. Så mens jeg lå halveis ut av båten og kastet opp, stappet skippern meg inn i våtdrakten min. Dro meg ned til buret, og fikk karrer meg oppi.

Haien kom den, og selv om jeg bare holdt ut noen minutter før neste spykule kom over meg, fikk jeg ihvertfall sett hai på nært hold!

Glad var jeg allikevel da vi like etter startet båten og satte nesen mot land. Etter mange timer med kvalme, smakte det faktisk godt meg lunsj, men best var det å kjenne bar bakke under føttene igjen. Takk og lov lenge til neste gang jeg setter sjøben!

Dagen etter klarte vi å leie en taxisjåfør, og for 1000 Ran ble han vår for en dag. Ferden gikk først til Simons town, hvor Tom- Arne endelig fikk seg en dugenes frokost- Sør afrikas beste! Vi andre var litt mer tilbakeholdne med komplimentene, men koste oss allikevel i nydelige omgivelser. Da frokosten var vel overstått, gjensto litt handling ved bodene, hvor Kristine og jeg ble rundtlurt , men vi unnskyldte oss med at vi nok gjorde en god gjerning, og at vi forhåpentligvis klarte å fø barna hans hele neste uke ved å kjøpe til dyr pris.

Taxisjåføren bragte oss så videre til Table National Park, og søte pigviner.

Knipset i vei, før vi satte kursen mot Cape point og Cap det gode håp.

Flott utsikt og flotte omgivelser, men mange turister, så dro ganske kjapt hjemover igjen.

Ble middag på Waterfront i Cape Town. Vel hjemme på hostellet kom Jørgen på besøk, han hadde landet i byen samme dag.

Tok noen øl på verandaen, før vi kastet han ut og krøp til sengs, med vissheten om at vi hadde 20 timers busstur til Windhoek foran oss neste dag.