Windhoek

Klokken 10.00 den 21. september forlot vi Cape Town busstasjon retning Namibia og Windheok, vårt tilholdssted de neste 9 ukene. Bussturen tok over 21 timer, og vi skjønte kjapt hvorfor. Mange stopp og mye venting underveis. Kryssingen av grensen mellom Sør Afrika og Namibia tok og sin tid, da visum og arbeidstilatelsen vår måtte sjekkes grundig.

Heldigvis hadde Anne sekken full av godis, så led ingen nød.

Da vi 08.30 stoppet i Windhoek, ble vi møtt av Panduleni, lederen av Namas, hun kjørte oss til gjestehuset vårt, og etter en rask omvisning, hoppet vi i seng. De andre hadde ankommet Windhoek noen dager i forveien, så etter noen timer med søvn, fikk vi en omvisning i byen. Kvelden gikk med til middag på Johns Beer house, hvor sebra, krokodille, kudu og struts stod på menyen.

Etterhvert fikk enkelte av oss lyst å teste Windhoeks uteliv, så dro videre på en aldri så liten pub runde. Fikk fort erfare at bilkjøringen i dette landet ikke er den tryggeste, lappen har de færreste, og kjører som griser gjør de. Taxi skaffer man som regel på null komma niks, og er det ingen tilgjengelig, kan man alltids ringe taxisjåføren fra i går.
De første dagene våre gikk med til avslappning, soling og et forsøk på å bli kjent med byen. Anne og jeg ble roomyer, noe som passer utmerket med vår soverytme og ordenssans. Gjestehuset vårt består av 6 soverom, en liten stue, kjøkken, 3 bad og uteplass.

Det var uvant å måtte låse seg inn og ut av huset hver gang en skulle på butikken. Sikkerheten rundt oss er annerledes enn det man er vant til hjemmenfra. Elektrisk gjerde rundt huset, nattevakt og en litt for innpåsliten bestyrer kan bli litt mye noen ganger. Men vi forstår jo alle at vi bleke nordboere blir sett på som velstående, og kan være et lett bytte for de som måtte ønske å prøve seg. Med all denne fattigdommen her, er det derfor viktig å ta sine forhåndsregler. Aldri gå eller ta taxi alene er formaningene vi har fått. Aner at jeg kan komme til å savne å gjøre litt ting på egenhånd her, men en venner seg nok til det.

Tirsdag den 25. sept hadde vi første dag på Katutura State Hospital.
Et sykehus i dårlig forfatning, med lite utstyr og ressurser. Men tror jeg hadde forberdt meg på det verste før jeg startet, så sjokket var faktisk ikke så stort som jeg hadde ventet. Allikevel var første dag tøff, kulturforskjeller, språket og de dårlige pasientene gjorde stort inntrykk. Hvordan sykepleierene behandler pasientene er og helt uforstående for meg, enkelte av sykepleierene kan til tider være ganske så brutale. Disse to første ukene har vi rulert på forskjellige avdelinger, både for å bli litt kjent, men også for å finne ut hvor vi kunne tenke oss å være. Jeg har vært innom kirugisk sengepost, operasjonssalen, barneavdeling, medisinsk avdeling og OBS- post. Aner at det kan bli vanskelig for meg å ta et valg, da jeg egentlig synes de fleste avdelingene var lærerike. Var spennende å få være med på operasjonssalen, man blir en del av operasjonen i langt større grad en det en ville blitt hjemme. Operasjonssalene er og åpne, så er bare å rusle en tur mellom de forskjellige operasjonene. Sier litt om hvor dårlig hygeniske forhold det er her. Dagen var er fra 07.00 til 13.00. Vi har laget en deal med en taxisjåfør som kommer å henter oss 06.40 hver morgen. Siden vi ikke har mulighet ti l å skifte på sykehuset, må vi dra i arbeidsklærne hjemmenfra. Føles litt rart å skulle gå rundt i sykepleieuniformen i gatene, men begynner å bli vant til det nå.



Når dagen på sykehuset er over, bærer det som oftes hjem i sola, eller ti l olympiapark for å bade.
Har vært litt sliten etter varmen og høyden, Windhoek ligger 1700 meter over havet, og det merkes. Har derfor ikke hatt så mye energi til å være så aktiv etter jobb de siste ukene, snart venner nok kroppen seg ti l det. Så for de fleste av oss vanker det en lang siesta etter endt arbeidsdag;