Cape town, 15- 22 des

GOD JUL!


Da var ringen sluttet!!! Synne og jeg ankom Cape Town forrige lørdag, (den 15.). Reiste rett fra flyplassen til Jørgens leilighet, slitene og medtatte etter dager med magesyke begge to, så var ingen energibunter Jørgen fikk i hus.

Klarte imidlertid å karre oss ut på en liten byttur søndagskveld. Noen av gutta i klassen er her nede, så bestemte oss for at det hadde vært hyggelig å hilse på etter noen uker fra hverandre.
Vi kledde på jørgen i min nyinnkjøpte skinnjakke, hvilken hunk han ble;

Solskinnet har etterhvert også kommet hit, tirsdag ble det stranda med gutta;

Resten av dagene her har vi brukt ti l julegaveshopping, kafebesøk, avslapping og ellers ting vi har savnet å gjøre i en storby. Føles som evigheter siden sist gang jeg vandret i en moderne storby, så herlig å få en opplevelse av det igjen.

I dag har Synne, rettere sagt Skinka, tatt flyet hjem. Vi fulgte henne til flyplassen. Hatt det supert sammen, så gleder meg til fyrstekake på St. hans haugen når jeg kommer hjem

Ellers begynner jeg å innse at mitt afrikaeventyr snart er over. 3mnd er forbi! Til lørdag setter jeg meg på flyet til Munchen hvor jeg skal feire julen. Den 28. desember er jeg tilbake til oslo. Gleder meg masse ti lå se familien og venner igjen, samt få tilbake friheten og muligheten til å gjøre ting på egenhånd uten å måtte tenke på sikkerheten hele tiden. At det snart er jul er vanskelig å forstå. Vi var en tur på Afrikas største kjøpesenter, og da fikk vi muligens anelse om at julen var i vente. Bortsett fra det er det ingenting her som minner meg om at det bare er 4 dager ti l julaften! Vil uansett ønske alle der hjemme en riktig GOD JUL!!! Gleder meg ti lå se dere igjen!!!

Snart i Oslo:)

Mozambique, 7-14.des

Etter et døgn i Mosambiques hovedstad Maputo, tok vi bussen fra backpackeren tidlig lørdag morgen. Anne, Kristine, Trude, Synne og jeg møtte halv seks, men som alt i dette kontinentet er det bare å venne seg ti l "african- time". I over 2 timer satt vi å så på sekker som ble kastet av og på bussen, diskusjoner og forsøk på å fylle bensin. Regntiden har begynt, så gatene i Maputo var oversvømt av vann og drømmen om solfylte strender langs kysten av mosambique så ut til å slå sprekker. Etter 10 timers humpete og heller ubehagelige busstur var vi fremme ved Tofu, lite sjarmerende "tettsted" ved havet. Vi hadde reservert to bungalower hos Fatimas Nest, dessverre endte vi opp med doorm- men forsøkte å ikke la dette gå utover humøret! Den hyggelige betjeningen skulle se hva de kunne gjøre for oss!

Fatimas er stedet for avslappning og hvor man har muligheten til å møte andre reisende som ønsker en uke rekreasjon før de fortsetter sin ferd videre. Stråhyttene ligger rett ved sjøen- snakk om å være i paradis. Da vi fikk tildelt vår egen private stråhytte ble lykken optimal!
Anne og Kristine inntar pannekaker fra fatimas kjøkken. Ble kjent med en del nye mennsker, blant annet en gjeng med svensker; Linus, Jessica, Nina og Sarah hadde reist rundt i 3 mnd nå, og hadde fremdeles 4 igjen. Her har vi inntatt et bedre måltid ved en av Tofus fiskeresturanter;

Mye mygg, og siden jeg var så "heldig" å få tildelt underkøya var det ikke akkurat behagelig å ligge under myggnettingen.

Etter 2 dager kom endelig solen, og vi jublet!!! stranden ventet.

Turkist vann og kritthvite strender nesten uten mennesker, kan man ønske mer?

Kveldene ble mest brukt i baren, hvor vi spilte kort eller fikk nye bekjentskaper. Her er noe av utvalget av den mannlige delen av de besøkende;
Anne og Kristine i fjåsehumør;

Når man må spise frokost, lunsj, og middag på samme sted en uke i strekk, blir man ganske lei, skal innrømme magen knyter seg enda når jeg tenker på halv kylling, prawns, eller rundstykke og egg.
Siden Tofu ligger ganske isolert fra alt annet- fantes det bare en mulighet ti l å gå på internett her- dessverre var inhaveren på ferie i Sør- Afrika mens vi var der. Skinka og jeg måtte derfor ta bussen en time ti l nærmeste by for å ordne flybilletter til Joburg. Da man aldri vet når bussen kommer eller går- den går når den er fylt opp, bestemte vi oss for å begynne å gå tilbake ti l Tofu. Etter en halv time i solsteken kom heldigvis bussen. Takk og lov, spørs hvor lenge vi hadde holdt ut på en øde landevei uten nok vann;
Nydelige solneganger vr det nok av. Her er Anne og jeg utenfor Fatimas;

Etter nesten en uke i paradis, var det på tide for Skinka og meg og forlate de andre. Jørgen og Cape Town ventet. Anne og kristine har ikke retur hjem før 1. januar, så derfor blir de litt lenger. Var med litt tungt hjerte vi forlot dem. Hadde hatt en utrolig fin uke sammen, men kjente allikvel det skulle bli godt med noe annet en stråhytter og halvdårlig mat i hverdagen. Skinka og jeg kom oss med nød og neppe til flyplassen. Taxien var for det første for sen, for det andre ble vi stoppet i politikontroll, noe som selvfølgelig tok en evighet. Heldigvis er flyplassen i Ihmanbane knøttliten, så gjorde ikke noe om vi ankom akkurat en time før flyet tok av. Det oppstod imidlertid et annet problem på flyplassen. Ingen hadde informert oss om at vi måtte bestale flyplassTax- på 500 mets! og selvfølgelig fantes det ingen minbank, eller kortautomat på flyplassen! kontanter hadde vi ingenting av. Under en time ti l flyet gikk, og vi kjente at temperaturen steg. Endte med at vi måtte ringe en taxi fra byen, som kom å hentet oss slik at vi fikk kjørt til nærmeste minibank og tatt ut cash. De ansatte skulle be kapteinen på flyet vårt vente på oss. For et styr, men rakk det! 20 min før avgang var vi tilbake, fikk betalt og gått gjennom den mest slurvete sikkerhetskontrollen jeg har opplevd. Her står skinka fornøyd utenfor flyet vårt;
Cape Town neste!

10- dagers tur!

Endelig har jeg klart å oppdrive en brukbar nettilkobling. Etter 3 uker på reisefot er det godt å kunne få oppdatert bloggen igjen. her er Jørgen og jeg i en grotte Nord i Namibia;

De første 10 dagene etter jeg forlot Windhoek brukte vi på å komme oss opp til Vic falls. Jørgen, Anne, Kristine, Trude og jeg utgjorde reisefølget.

Her er Anne ( baconstripa) i sitt beste humør;

Viktig å ikke glemme Jefferey og Sidney oppi det hele- våre to omdiskuterte guider...

Har vel innsett at det er første og siste gang jeg reiser på en slik tur, men ok og ha prøvd det. Guidene våre ble etterhvert et lite irritasjonsmoment, jeg tror kultur, samt kommunikasjonsproblemer var en del av årsaken til misforståelsene som oppsto. Uansett fikk vi sett og opplevde masse. En av de første dagene besøkte vi Bush/ San- folket. Vi fikk innsikt i hvordan de lever og jakter

Himba- folket er også en folkegruppe Nord i Namibia.Var kjempespennende å få besøke en Himbalandsby, fikk muligeten til å snakke med menneskene og dronningen av landsbyen viste oss rundt. Det spesielle med kvinnene her er at de smører inn huden med en rød krem som skal beskytte mot insekter og sol, samtidig som den hemmer hårvekst

Barna var så søte, og flokket seg rundt oss da vi kom. Flesteparten av dem var små rakkerunger;)Her blir Jørgen sjarmert i senk;

Etter noen dagers kjøretur var det på tide å forlate Namibia for godt. Her er noen karer vi møtte langs veien, kjøpte noen smykker av dem;

Kan ikke si at det gjorde vondt i sjelen å kjøre ut av det tørre landet og inn i frodige Botswana! Merket hvor inderlig mye jeg hadde savnet vann og friskt grønt landskap! Med en gang vi var over grensen kom elefanter tuslende ut i veibanen, som om det var helt dagligdags! Vi campet ved Chobe River, og fikk en helt fantastisk 3 timers båtsafari! Elefanter, flodhester og krokodiller omringet oss! Etosha- turen var ingenting i forhold. Elefantene krysset elven rett forann oss- hvilket vakkert syn!

Campen ved Chobe River;

Neste dag var det på tide å krysse grensen til Zambia, dette ble en tidkrevende prosess. For det første måtte vi krysse elven med en liten ferje. Det striregnet, og hjalp ikke å høre en historie om at for en tid tilbake hadde ferjen forlist og bare en person overlevd. Kom oss heldigvis velberget til andre siden, her begynte imidlertidig papirarbeidet, og bare å smøre seg med tålmodighet. Etter noen timer fikk vi endelig tilatelse til å kjøre inn i Zambia og kunne fortsette mot Vic falls!

I Vic møtte vi de andre jentene igjen!

Ble veldig glad for å se Synne (skinka) igjen- først når man er borte fra folk at man merker hvor mye de er savnet;) Første dagen Raftet vi- Wow, 2, 1 mil ned langs elven! Noen kraftige stryk, og hjelpes! skummelt enkelte ganger. Spesielt når vi kantret. Det å bli dratt under vann i enorme vannmasser føltes ikke helt komfertabelt. Skal innrømme panikken tok litt overhånd! Men for et kick!!!!

Neste dag stod selve fossefallene for tur, litt skuffende egentlig, men hadde jeg sett dem fra Zimbawe siden ville jeg fått et mye bedre overblikk!

Den 5. desember forlot vi Jørgen og tok isteden med oss Synne og fløy til Johannesburg, eller Jozi, som det kalles blant kjentfolk. Bodde på Diamond diggers backpacker i 2 døgn. Fikk med oss Aparteidmuseet- kjempespennende, Townshippen og Nelson Mandelas hus. Var allikevel mer enn nok med 2 dager her. Jozi er en utrolig kriminell by, og man kan ikke bevege seg på egenhånd. Føler seg fort fanget her, så glad vi kunne reise derfra tidlig fredags morgen. Herlige Mosambique ventet!!!

Winhoek, 26 november

I dag forlater jeg Windhoek for godt, om en halvtimes tid befinner jeg med i minibussen vår mot nord. Reisefølget er Kristine, Trude, Anne og Jørgen. I første omgang venter en 10 dagers safaritur til Victoria falls, deretter noen dager i Johannesburg, før jeg reiser til Mosambique. Blir en uke ved stranden i Tofu, før Jørgen, jeg og muligens Synne setter kursen mot surfing i Cape Town. Skal forsøke oppdatere bloggen underveis, forhåpentligvis bumper jeg bort i en internettkafe eller to:))

Swakopmund, 15- 18. nov

Torsdags ettermiddag reiste vi til Swakopmund. Byen ligger ved sjøen, de fleste reiser hit for å få muligheten til å være med på aktiviteter som fallskjermhopping, kjøre firhjuling og sandboarding. Byen i seg selv består mest av tyskere, og følelsen av å være i Namibia forsvant fort da vi ankom. Kan ikke si jeg er overbegeistret over hvordan tyskerne har skapt sin egen koloni i dette landet. Men man føler seg fort veldig innesteng i Windhoek, som er omringet av ørken, var derfor nydelig å kjenne lukten av sjø igjen. Torsdags kveld gikk vi ut for å spise. Jeg inntroduserte Jørgen for Schwein Haxe, noe han satte stor pris på. Ble en tidlig kveld, da Anne Jørgen og jeg hadde store planer om fisketur neste dag. Var klare klokken 8 om morgenen, og ble møtt av to fiskere. Båten var ikke stor, men kraftige var derimot hestekreftene.

Vi fikk kjempefart på bølgene utover, og var ved noen anledninger redd vi skulle ramle i sjøen, men gikk heldigvis bra. Etterhvert stoppet vi opp, og fant frem fiskestangen.

Jeg hadde forberedt meg godt og tatt to sjøsyketabletter før vi reiste ut. Allikevel kom sjøsyken- igjen, bare etter noen minutter. Fikk fisket litt, men lå mest over ripa. Atter en gang fått bevist at jeg ikke er egnet for sjømannslivet.

De to andre dro opp fisk etter fisk, og gleden var stor hos Jørgen da han fikk en liten hai på kroken.

Da et par timer var gått, kjente til og med Jørgen det i magen- tidligere skrøt han av at han aldri blir sjøsyk- tross oppveksten på en øy;) det moret derfor Anne og meg litt at han måtte innrømme at sjøen hadde sin virkning på han og. Tilbake turen var derimot verdt alle pengene- hvilken fart. Vi ba sjåføren kjørte gjennom bølgene, og båten hoppet sikkert en meter i været. Etter at Jørgen holdt på å bli kastet ut av båten, fant vi det tryggest å legge oss ned isteden. Anne og jeg storkoste oss- virkelig ikke ledd så mye på lenge- fantastisk. Jørgen syntes imidlertid ikke det var like spennende, og tror han fikk nok, da vi spurte om vi kunne ta en tur til. Fikk imidlertidig sett mange delfiner, de svømte sammen med båten, så selv om fiskingen ikke varte på lenge fikk vi ihvertfall valutta for pengene.

På kvelden dro vi ut for å spise, og deretter bar det videre ti l et kjøttmarked av et utested. Dro hjem i de sene nattetimer.

Lørdagen bestod stort sett av avslapping for min del. Søndagen ble det imidlertid 4- hjuling i ørkenen. Var litt bekymret pga mine manglende kjørekunnskaper, men etter en del utfor kjøringer fant jeg formen. Var kjempegøy, og ruten vår bestod av mange kupperte sanddyner


Etter 2 timer var turen over, og vi dro til Walvis Bay for å spise lunsj. Dette var et sterkt ønske fra noen av jentene, da de hadde et håp om å få se Brad Pitt og Angelina i nærområdet. Paret har visstnok en leilighet i Walvis. Dessverre måtte vi dra skuffet hjem, da hverken Brad, Angelina eller lunsjen viste seg å være en suksess.

Alt i alt en fin tur, men holder med noen dager i Swakopmund. Byen er og blir en tyskerby!