Winhoek, 26 november

I dag forlater jeg Windhoek for godt, om en halvtimes tid befinner jeg med i minibussen vår mot nord. Reisefølget er Kristine, Trude, Anne og Jørgen. I første omgang venter en 10 dagers safaritur til Victoria falls, deretter noen dager i Johannesburg, før jeg reiser til Mosambique. Blir en uke ved stranden i Tofu, før Jørgen, jeg og muligens Synne setter kursen mot surfing i Cape Town. Skal forsøke oppdatere bloggen underveis, forhåpentligvis bumper jeg bort i en internettkafe eller to:))

Swakopmund, 15- 18. nov

Torsdags ettermiddag reiste vi til Swakopmund. Byen ligger ved sjøen, de fleste reiser hit for å få muligheten til å være med på aktiviteter som fallskjermhopping, kjøre firhjuling og sandboarding. Byen i seg selv består mest av tyskere, og følelsen av å være i Namibia forsvant fort da vi ankom. Kan ikke si jeg er overbegeistret over hvordan tyskerne har skapt sin egen koloni i dette landet. Men man føler seg fort veldig innesteng i Windhoek, som er omringet av ørken, var derfor nydelig å kjenne lukten av sjø igjen. Torsdags kveld gikk vi ut for å spise. Jeg inntroduserte Jørgen for Schwein Haxe, noe han satte stor pris på. Ble en tidlig kveld, da Anne Jørgen og jeg hadde store planer om fisketur neste dag. Var klare klokken 8 om morgenen, og ble møtt av to fiskere. Båten var ikke stor, men kraftige var derimot hestekreftene.

Vi fikk kjempefart på bølgene utover, og var ved noen anledninger redd vi skulle ramle i sjøen, men gikk heldigvis bra. Etterhvert stoppet vi opp, og fant frem fiskestangen.

Jeg hadde forberedt meg godt og tatt to sjøsyketabletter før vi reiste ut. Allikevel kom sjøsyken- igjen, bare etter noen minutter. Fikk fisket litt, men lå mest over ripa. Atter en gang fått bevist at jeg ikke er egnet for sjømannslivet.

De to andre dro opp fisk etter fisk, og gleden var stor hos Jørgen da han fikk en liten hai på kroken.

Da et par timer var gått, kjente til og med Jørgen det i magen- tidligere skrøt han av at han aldri blir sjøsyk- tross oppveksten på en øy;) det moret derfor Anne og meg litt at han måtte innrømme at sjøen hadde sin virkning på han og. Tilbake turen var derimot verdt alle pengene- hvilken fart. Vi ba sjåføren kjørte gjennom bølgene, og båten hoppet sikkert en meter i været. Etter at Jørgen holdt på å bli kastet ut av båten, fant vi det tryggest å legge oss ned isteden. Anne og jeg storkoste oss- virkelig ikke ledd så mye på lenge- fantastisk. Jørgen syntes imidlertid ikke det var like spennende, og tror han fikk nok, da vi spurte om vi kunne ta en tur til. Fikk imidlertidig sett mange delfiner, de svømte sammen med båten, så selv om fiskingen ikke varte på lenge fikk vi ihvertfall valutta for pengene.

På kvelden dro vi ut for å spise, og deretter bar det videre ti l et kjøttmarked av et utested. Dro hjem i de sene nattetimer.

Lørdagen bestod stort sett av avslapping for min del. Søndagen ble det imidlertid 4- hjuling i ørkenen. Var litt bekymret pga mine manglende kjørekunnskaper, men etter en del utfor kjøringer fant jeg formen. Var kjempegøy, og ruten vår bestod av mange kupperte sanddyner


Etter 2 timer var turen over, og vi dro til Walvis Bay for å spise lunsj. Dette var et sterkt ønske fra noen av jentene, da de hadde et håp om å få se Brad Pitt og Angelina i nærområdet. Paret har visstnok en leilighet i Walvis. Dessverre måtte vi dra skuffet hjem, da hverken Brad, Angelina eller lunsjen viste seg å være en suksess.

Alt i alt en fin tur, men holder med noen dager i Swakopmund. Byen er og blir en tyskerby!

Mine dager i praksis!

Utifra min tidligere blogging kan jeg se at jeg har skrevet mest om de opplevelsene jeg har gjort utenom sykehuset. Får derfor ta meg selv i nakken her, og legge ut noen bilder fra Katutura State Hospital. Sånn ser det ut i gangene på sykehuset;


Dere som leser bloggen min må forresten ikke nøle med å legge ut kommentarer. Florerer nemlig ikke av hyggelige meldinger fra venner og kjente. Så supert hvis dere får lyst til å trykke på kommentarknappen under noen av innleggene og gi meg en liten hilsen:)

Vel..utover det har jeg nå kommet halvveis i min nest siste uke her i Windhoek. Denne og neste uke er jeg på Akuttmottaket, eller Casualty som det heter her. Jeg har hatt noen nattevakter på Casualty for noen uker siden også. Dette var under Pay- day helgen, hvor tilstandene er ville her. Hele befolkningen i byen får lønning på samme dato, dette innebærer mye fyll og bråk. Folk kommer i hopetall til Casualty fra bilulykker, med knivstikk, skuddskader eller de er banket opp av sin beste kompis. Pga faren for blodsøl er det derfor viktig å beskytte seg som best en kan, og brillene skal helst være på.
Lørdagsnatten jobbet Synne og jeg sammen. Vi var på dressingsroom- sy rommet, mens Magnis, Bjørn- Erik og Thor- Martin stod i selve mottaket.
På mottaket kommer de skadede inn, blødningen blir stoppet og de får beskjed om å stille seg i kø for å se legen. Og køsystemet blir opprettholdt- hvilket betyr at du må stille deg bakerst i køen uansett hvor hardt skadet du er. Etter legen omsider har sett på dem kommer de til dressingroom. Her gir vi injeksjoner; smertestillende, stivkrampe, antibiotika og div. Etter å ha gitt lokalbedøvelse blir pasientens sår renset og sydd. Å sy er en sykepleieoppgave her i motsetning til Norge- hvor legen tar seg av denne oppgaven. Etter å ha forsøkt meg litt på svamper, var det derfor veldig spennende å få sy i en hodeflenge. Natten ble innholdrik og kjempegøy! Synne og jeg jobbet flott sammen, samtidig som vi hadde en hel horde av fulle og hardt skadede pasienter å ta oss av. Det litt komiske er allikevel at når en er skadet er som regel hele kameratgjengen med, og mens de står å henger rundt blir man sjekket opp i tide og utide. Men uansett er det ufattelig hva folk gjør mot hverandre, og de tar ingenting for å stikke hverandre ned. Har nå forstått hvorfor vi har fått så store formaninger angående sikkerheten her. Natten fløy ihvertfall avgårde, og ruslet hjem i grålysningen, Ser frem mot flere interessante opplevelser på akutten de neste dagene.
Har også fått mulighet til å ha noen vakter på ambulansen, sammen med branngutta her. Kjempekick å få være med på utrykning. Kine og jeg fikk en opplevelse en torsdagsnatt vi jobbet. Klokken 3 på natten gikk alarmen og vi løp ut vi bilen. Fikk beskjed om at det var en MVA- som står for Motor Vechicle Acident, altså bilulykke. Da vi ankom åstedet var det imidlertid ingen bilulykke det var snakk om, men en mann som var slått ned. På bakken utenfor en bar satt en mann i en gigantisk blodpøl. Så mye blod har jeg aldri sett, han forsøkte reise seg men var full og utsø. Jeg støttet han, mens kine inspiserte såret. De to branngutta trakk seg unna, og ga oss beskjeden om at dette klarer dere jenter. Mannen var slått med flaske, arterien var truffet og blodet sprutet ut fra to store kutt i hodet. Vi fikk han inn i bilen, jeg forsøkte legge trykk på såret, mens Kine forsøkte finne nye kompresser. Blod overalt! Gulvet svømte, og jeg var sikkert på at nå dør han. Heldigvis fikk vi satt intravenøst og gitt han væske. Holdt hodet hans under hele ambulanseturen og pustet endelig lettet ut da vi ankom Casualty. Var deilig å kunne viderbringe pasienten til gutta våre, og etterhvert se at han kom til å overleve. Uniformen min var tilgriset av blod, og kroppen min skalv, men kommentaren til de to branngutta som var med oss varmet; "you two girls saved a life today". Må innrømme dette var et adrenalinkick uten like.



Ellers har veilederen vår, Kari, vært på besøk, hun tok seg en tur på sykehuset og sammen med henne besøkte vi barneavdelingen. De fleste barna har mødrene sine på besøk mesteparten av tiden, men det finnes også de som ikke har noen rundt seg.







Kari inviterte oss på en natt på Lodgen hvor hun bodde, målet var veiledning og avslapping. Var deilig med 24 timer med komfort, refleksjon, god mat og basseng.

Gutta har vært på tur hele uka, så vi jentene har kost oss alene hjemme. Må innrømme det er litt godt med færre folk i huset. Til torsdag reiser vi imidlertid ti l Swakopmund- kystby 3 timers kjøring herfra, så der treffer vi dem igjen. Gleder meg til atter en tur i dette landet.

Onanjokwe, 5- 9 nov

Etter 7 timers kjøring fra Otjiwarongo, ankom vi området Ondangwa i halv 3 tiden på mandags ettermiddag. Hanne var en utmerket sjåfør, og Kristine og jeg hygget oss i baksetet.

Turen opp var fin, masse natur, tørt landskap og små"landsbyer". Når en begir seg ut på roadtrip i dette landet, er det imidlertid viktig å være obs på dyr i veien. Kyr, geiter, hunder og hester løper ut i veibanen som det passer dem, og med en fart på 120km/t kan det være vanskelig å klare å stoppe. Resulatet av dette er dessverre en del døde dyr i veikanten.

Vi fant Onanjokwe Sykehus ganske lett. Og så med en gang at dette var en annen type sykehus en Katutura i Windhoek. Alle avdelingene ligger på et plan og forholdene er primitive.

Vi møtte opp på kontoret til søster Akudenga, en veldig hyggelig dame, som infomerte oss om sykehuset. Fikk så en omvisning på sykehusområdet, før vi ble vist til leiligheten vår. Gleden var stor da vi så vi hadde fått tildelt lelighet med stue, kjøkken, soverom og bad. Riktignok mye edderkopper og annet kryp, men helt ok standard.

Etter butikktur lagde vi mat og brukte kvelden til å lese. Ble enige om at Hanne og jeg dro på Kirurgisk avdeling for menn neste dag, mens Synne og Kristine dro på fødeavdelingen.

Avdelingen jeg var på luktet helt forferdelig. Stanken av urin, avføring og sår slo imot meg.

De fleste pasientene hadde stygge sår som skulle skiftes på annenhver dag. Da vi ble vist rundt på avdelingen hadde jeg en grusom opplevelse. Nederst i gangen hadde de stuet inn en utviklingshemmet gutt i 20 årene. Han var stengt inne i sengen sin, uten mulighet til å komme seg ut. Unnskyldningen var at han kom til å løpe rundt i korridoren hvis de slapp han ut. Der hadde han altså sittet i gud vet hvor mange år. Feiler han ingenting fysiologisk, bortsett fra at han er hjerneskadet. Hvilken sjebne, kjenner det gjør vondt å tenke på han! Da det ble stille på avdelingen så vi vårt snitt ti lå besøke de andre to jentene på fødeavdelingen. Kom akkurat tidsnok ti l å se en fødsel. Tapper mor, ikke en lyd kom fra munnen hennes. Sykepleierene er mye mer røffe her, så det å motivere og støtte den fødende er uaktuelt. De hjelper til med det praktiske som trengs for å få barnet ut, men omsorgen for moren er fraværende.

Dagen etter fikk jeg stelt en del sår på avdelingen. Siden folk venter lenge med å oppsøke helsevesenet her, er tilstanden deres også mye verre en den ville vært hjemme.

Fikk derfor se noen av de grusomste sårene jeg har sett. Varmen blandet med råtten hud og fluer, gjorde at jeg virkelig måtte ta meg sammen for å gjennomfør enkelte av sårstellene. Men klarte det, og må innrømme jeg er en smule stolt av meg selv. Dro på kveldsvakt på Casualty avdelingen senere, her var det mye testing av malariavirus og div andre små undersøkelser.

De to neste dagene ble jeg på Kirurgisk. Var noen interessante dager på Onanjokwe, men siden de fleste pasienten snakker Osjiwambo, og ikke engelsk, ble det litt vanskelig å kommunisere med dem. Tror nok også vi hadde fått mer ut av oppholdet hvis vi hadde vært der lenger. Vanskelig å etablere en relasjon med sykepleierne på en så kort tidsperiode. Var allikevel fint å få se den primitive landsbysiden av Afrika.

Masse mygg, tror jeg fikk over 40 myggstikk- så godt jeg startet på malaritabletter forrige uke. Var uansett deilig med en tur bort fra alle de andre hjemme på Namas, hyggelig å bare være 4 stk på tur, og vi koste oss i hverandres selskap. Tidlig fredags morgen begynte vi på kjøreturen hjem, tok oss 9 timer før vi var trygt tilbake i Windhoek igjen. Igjen stor takk til Hanne for eksemplarisk kjøring!

Etosha- 02.- 04 Nov

Fredags morgen var det duket for Etosha- tur. Etosha er nasjonalparken her i Namibia- og løver, giraff, elefant, nesehorn, kudu og springbook er noen av dyrene man kan være heldige å treffe på. Chris- guiden vår, stilte opp med minibuss, og siden ingen av gutta valgte å bli med, så vi frem til en ren jentetur- hvis man ser bort i fra Chris selvfølgelig. Startet vi ni tiden, hvør første stopp var bilutleiefirma. Hanne, Synne, Kristine og jeg hadde planlagt å forlate de andre og kjøre videre oppover mot nord på mandagsmorgen. Vi hadde derfor leid en liten knall blå Chico, som vi presset oss inn i.

Kjørte etter de andre opp til Chris sine foreldre i Otjiwarongo. Der satte vi fra oss bilen, og ble med de andre i minibussen. Vi ankom «Camp Okakuaho» i 4 tiden på ettermiddagen. Teltene ble satt opp i rekordfart, og mens vi ventet på middag tok vi en tur til vannhullet.

Mens vi satt der og speidet etter dyr, merket vi at luften forandret seg, kunne tydelig se regnet komme i det fjerne. Bygget seg opp til storm! Synne og jeg løp tilbake ti l campen, der fant vi en gjennomvåt Chris som hadde gjort et tappert forsøk på å redde tingene våre. Teltene hadde blåst avsted et stykke utenfor campområdet. Forsøkte søke ly i bilen, men var allerede våte til skinnet. Da stormen var over kunne vi kontantere at kun to av teltene ødelagt. Etterhvert fikk vi tørket opp, og fått i oss mat.

Ble en tidlig kveld- jeg var helt utslitt etter to nattevakter på Casualty og ambulansen, så gjorde godt med en tidlig kveld.
Lørdags morgen stod vi opp i seks tiden. Startet dagen med å kjøre rundt på jakt etter dyr. Fikk sett både Sebra, Giraffe, Sringbook og Elefant.

I elleve tiden var det blitt for varmt til å være på veien, så reiste tilbake til campen, og tok en siesta ved bassenkanten. Varmen var uutholdelig, så ble utrolig utmattet. Masse tyskere, og andre rike turister. Føler litt på disse kontrastene, når en er vant til å se en helt annen hverdag på sykehuset. Halv fem dro vi på løvejakt, dessverre uten resultat. Møtte imidlertid på nesehorn og andre spennende dyr.

Kvelden avluttet vi ved vannhullet.
Søndags morgen dro Chris oss enda tidligere opp, halv seks satt vi i bilen. Målet var løver!! Og hvilken suksess det ble. 5 stk lå rett ved veikanten, nydelige dyr. 3 hanner og 2 hunner. Kjempegøy å se dem på så nært hold.

Etter å ha betraktet dem en halv times tid, dro vi tilbake til campen og pakket sakene våre. Neste mål var Namutomi camp, nordover i parken. Turen fikk imidlertidig en brå vending. Chris hadde nemlig fått et bitt på benet noen dager i forveien. Bitet hadde utviklet seg, og benet var tydelig rødt og inflamatorisk, det så ikke bra ut. Som pliktoppfyllende sykepleiere vi er tok vi en sjefsavgjørelse og kommanderet han til legen. Selv om dette medførte at turen måtte avsluttes, fant vi ut at dette var til det absolutt beste for han. Vi kjørte derfor ti lbake til foreldrene hans i Otjiwarongo. Fikk lov å slå opp teltene i hagen deres, mens moren hans kjørte han til sykehuset. Viste seg at vi med rette tok den rette avgjørelsen. Chris ble liggende en uke på sykehus med antibiotika behandling intravenøst. Bitet han hadde fått stammet mest sannsynelig fra en meget giftig edderkopp. Hadde en hyggelig kveld og natt i hagen til foreldrene hans, god mat og vin og masse papegøyer.

Men for min, Hanne, Synne og Kristines del var turen ei over. Neste dag vanket roadtrip mot nord, og nye spennende opplevelser i Onanjokwe.