Sossusvlei, 12- 14 okt.

Tidlig fredag morgen satt vi alle ferdig pakket i påventet av at guidene våre, Sidney og Jeffery, skulle hente oss til ørkentur. Siden "African time" er et velkjent begrep her nede, tok det selvfølgelig en times tid før de to dukket opp med minibussen sin. Plassen i bussen var ei stor, hvilket resulterte i en ganske så inneklemt kjøretur. Kjørte gjennom øde landskap og humpete veier, pluss en flott tur over fjellet. Utover ettermiddagen kunne vi endelig svinge inn på Sesrien Camp, hvor vi skulle tilbringe natten i telt.

Da teltet var satt opp, bar det rett til Sesrien Canyon, hvor vi brukt noen timer på å utforske grotter og knipse bilder. Omsider ba guiden vår oss om å dra videre, tiden begynte å bli knapp, da vi skulle rekke å se solnedgangen fra Elim Dune. Han kjørte oss ti l bunnen av sanddynen, og vi begynte vår vandring oppover.

Veien opp var ganske tung, ett skritt i sanden ble to tilbake, samtidig som vi så solen synke mer og mer.

Heldigvis pushet vi hverandre til topps, og rakk solnedgangen med god margin.


Vakker opplevelse å se solen gå ned langs fjellene og sanddynene! Etterpå ble vi sittende i noen minutter før en merket at mørket og kulden var på vei. Det bar nedover igjen, og i Campen vanket middag. Alle var slitne, og siden morgendagen skulle begynne grytidlig krøp vi ganske kjapt i seng. Sjakalene lurte rundt oss, og siden vannforsyningen var rett utenfor Anne og mitt telt fikk vi tatt dyrene nøyere i ettersyn.


05.00 ringte klokken dagen etter. Soloppgang på Dune 45. Uten frokost i magen, og med bratt stigning var også denne sanddynen ganske tung å erobre! Men igjen var det verdt det!!Vel oppe satt vi oss godt tilrette i sanden og kjente solen varme, mens vi så en ny dag starte. Flott steming!

Da vi var vel nede igjen, hadde Sidney og Jeffery laget frokost, som vi nøt i vakre omgivelser.

Men igjen måtte vi komme oss videre. Målet for dagen var nemlig å komme ossopp på verdens høyeste sanddyne, Big daddy på 300 meter. Dette måtte vi klare før solen stod for høyt på himmelen. Anne, Synne og jeg dannet baktroppen, vi ønsket ikke stresse men heller ta det i vår eget tempo.

Men selv om varmen begynte å bli uutholdelig rakk vi nå toppen bare 30 minutter etter de andre.

Fantastisk å se all sanden mot den blåblå himmelen. Utsikten til de andre sanddynene var og ubeskrivelig. Sidney tok oss med på en snarvei på vei ned igjen. Løp ned, med knirkende sand under oss, kjempegøy!! Vel nede trodde vi slitet var over, men det var nå det begynte. Var et stykke å gå til jeepet som skulle frakte oss videre ti l minibussen. Klokken var allerede blitt elleve på formiddagen og solen var sterk!! Uten vind og uten vann følte jeg meg om en ensom ørkenvandrer. Uttørket da vi endelig kunne skimte kjøretøyet foran oss.

Vel ti lbake i Campen igjen, pakket vi sammen og kjørte videre ti l nytt sted, Solitaire Camp. Etter å ha slått opp teltene fikk vi mulighet ti l å slappe av ved bassengkanten i noen timer før grillmat ventet. Vakkert under Afrikas stjernehimmel!! Rart hvor mye flere og klarere stjernene virker her enn hjemme. Men etter noen glass vin innhetet søvnen meg igjen, tydelig at fysisk aktivitet tar på. Utpå formiddagen dagen etter satte vi kursen mot Windhoek igjen. En Flott tur!